Agnes Katrine Hagen


Hodefotingen og liknende vesener tiltaler meg! Han vekker min nysjerrighet. Det må være hans enkle framtoning; hans store hode med øyne tilsynelatende vilkårlig plassert, som jeg liker. Med sine ubehjelpelige ben å stå på, vakler han ut i verden med stor forundring. Armene strekker seg ut mot det som er, han leter etter noe å gripe fatt i eller noe som kan gripe fatt i ham. I mine øyne er han like vakker som en Mona Lisa , men kanskje ikke fullt så hemmelighetsfull? Hver enkelt hodefoting, av de milliarder som finnes, har sin egen stemme og sin egen unike framtoning. Jeg ønsker å vise hvordan jeg oppfatter ham, fordi han rører meg og gir meg lyst til å kaste meg ut i verden på samme måte som ham. I bildene gir jeg ham en stemme gjennom farger eller mangel på farge. En tone av lys, en dyster klang, en simultan kontrast som kan fortelle om hans grad av harmoni. Han trenger stor plass i et rødt rom og stillhet i et annet. Jeg vil se ham som den håpefulle skapning han er, men vil også se hans sorg og sinne. Hans ego som er stort i det ene øyeblikket og lite i det neste. Han er et lite menneske, et hode som armer og ben vokser rett ut ifra, som tynne stråler fra en kjerne, han er et lite menneske i strek, prikk og sirkel. Han skal ut og boltre seg, gjøre sine erfaringer i en verden av farger og former. Så skal han selv forandre form og bli annerledes. Siden skal han forsvinne ut av billedflaten, ut i verden på egenhånd.